Kari og den første planen: et øvingsprosjekt fra idé til storyboard

Kari kom med en rutine og et problem

Kari jobber på et lite næringsmiddelanlegg og hadde fått i oppgave å lage en forklaringsvideo om daglig rengjøring av en pakkemaskin. Hun hadde utstyret, rutinen og en kollega som kunne stille opp som seer. Det hun manglet var en måte å komme i gang på. Hun fortalte på første samling at hun hadde åpnet et tomt dokument tre ganger uten å skrive en eneste linje, fordi hun ikke visste om hun skulle begynne med bilder, tekst eller selve maskinen.

Det er en vanlig start. De fleste som kommer til Modul 5 har allerede vært gjennom læringsmål, manus, storyboard og revisjon hver for seg, men har ikke satt delene sammen. Demonstrasjonsprosjektet er stedet der de gjør det. Alt som lages merkes tydelig som øvingsprosjekt, slik at ingen tror at planen er en ferdig produksjon som kan sendes rett ut til kolleger.

Første steg: ett læringsmål, ikke fem

Kari startet med en liste over alt seerne burde vite om maskinen. Den ble lang. Sammen gikk vi gjennom den og spurte oss hva en ny medarbeider faktisk skal kunne gjøre etter å ha sett videoen. Svaret ble smalt: stenge av maskinen i riktig rekkefølge og fjerne de tre delene som skal rengjøres. Resten av listen ble liggende til en egen video.

Det kan føles som å gi slipp på noe viktig, men det gjør planen håndterbar. Et læringsmål som kan observeres, for eksempel at seeren kan vise rekkefølgen, gir også noe konkret å sjekke manuset mot senere. Kari skrev målet på ett kort og hengte det opp over arbeidsplassen sin, slik at hver beslutning videre kunne måles mot det.

• Skriv målet som noe seeren kan gjøre, ikke noe seeren skal forstå
• Legg overskytende innhold i en egen liste for en eventuell neste video

Manus og storyboard side om side

I stedet for å skrive hele manuset først og tegne etterpå, delte Kari arket i to kolonner. Til venstre kom setningene, til høyre en enkel skisse av hva seeren ser mens setningen leses. Når en setning var vanskelig å tegne, var den oftest også vanskelig å forstå. Da skrev hun den om til hun fant en handling som kunne vises.

Hun oppdaget at to av trinnene egentlig var ett, og at ett trinn manglet helt: det som skjer før man tar av dekselet. Det kom frem fordi skissen krevde en rute for det. Erik pleier å si at storyboardet er manusets første leser, og i Karis tilfelle stemte det. Etter tre kvelder hadde hun elleve ruter med korte replikker, og hver rute viste én ting av gangen.

Revisjon med en kollega som ikke kjente maskinen

Når planen var klar, ba vi Kari finne en person som ikke hadde brukt maskinen. Hun valgte en kollega fra lageret. Kollegaen fikk se rutene uten forklaring og ble bedt om å si fra hvor han stoppet opp. Han stoppet to steder: ved et ord som bare brukes internt, og ved en rute der to hender i bildet tok samme del.

Marte leder revisjonsrundene, og poenget er at Kari ikke skal forsvare planen, bare notere. Hun rettet begge punktene og gjorde en ny runde med en annen kollega. Denne gangen stoppet ingen. Det betyr ikke at videoen ville ha gitt et bestemt resultat i praksis, men planen holdt for to lesere som begynte uten forkunnskaper.

• Be om å få vite hvor leseren stopper, ikke om planen er bra
• Gjør minst to runder med ulike personer

Hva som ble stående igjen som øvingsprosjekt

Resultatet ble en enkel mappe: ett læringsmål, et manus på omtrent en og en halv side, et storyboard med elleve ruter og en kort liste over endringer fra revisjonene. Alt er merket som øvingsprosjekt, og det er ment slik. Planen er et grunnlag Kari kan ta med seg når hun senere skal filme, eller gi til en som skal gjøre det for henne.

Hun sa selv at det viktigste var å ha gjort hele veien én gang, fra mål til siste rute. Hvert ledd var kjent fra før, men sammenhengen mellom dem ble først tydelig da hun satte dem sammen. Det er også erfaringen vi ønsker å gi i Modul 5: ikke en perfekt video, men en plan du forstår godt nok til å forklare for andre og endre når noe viser seg å ikke fungere.