Skisser for hånd eller digitale ruter: hva passer best til storyboardet?

To måter å tegne samme scene på

Når deltakerne på modul 3 skal lage sitt første storyboard, kommer spørsmålet nesten alltid i første time: skal vi tegne på papir eller sette opp rutene på skjerm? Begge deler fungerer, men de fungerer til litt ulike formål. Jeg har fulgt mange deltakere gjennom revisjonsrunder, og ser hvordan valget påvirker både tempoet og samtalen rundt skissen.

I denne artikkelen sammenligner jeg de to alternativene på det som faktisk betyr noe for en forklaringsvideo i bedrift: hvor raskt du kommer i gang, hvor lett det er å endre, hvordan andre kan gi tilbakemelding, og hvor mye tid du bruker på ting som ikke hjelper seeren å forstå.

Poenget med et storyboard er ikke å lage pene tegninger. Det er å bestemme hva seeren ser mens du forklarer en arbeidsprosess eller et utstyr, og i hvilken rekkefølge. Alt som hjelper deg å ta de beslutningene tidlig, er et godt verktøy. Alt som tar oppmerksomheten bort fra dem, er det ikke.

Håndtegnede skisser: raske og tilgivende

Papir og blyant har en fordel som lett undervurderes: du kan ikke bruke tid på detaljer. En strekmann, en firkant for maskinen og en pil som viser hvor hånden skal gå, er nok. Da blir tankene dine på rekkefølgen og på hva som skal vises, ikke på utseendet.

Skisser på papir er også enkle å legge utover et bord. Når deltakerne henger rutene på en vegg eller legger dem i rekke, ser de straks om en scene mangler, eller om to scener sier det samme. Å flytte en rute betyr å flytte et ark, uten at noe må åpnes eller lagres.

Svakheten er at papir er tungvint å dele. Skal en kollega i et annet bygg se storyboardet, må du fotografere arkene eller skanne dem, og lesbarheten varierer. Det er også vanskeligere å rette opp en tegning som allerede er fylt med notater, og versjonene hoper seg opp i en bunke.

• Raskt å komme i gang, ingen programvare å lære
• Lett å se hele forløpet samlet på et bord
• Vanskeligere å dele og å holde orden på versjoner

Digitale ruter: ryddige og enkle å dele

Et digitalt storyboard gir deg ruter i lik størrelse, plass til tekst under hver scene og mulighet til å lime inn ekte skjermbilder eller foto av utstyret. For en video som skal vise et program eller en maskin du allerede har tilgang til, sparer det mye tegnearbeid.

Deling er den klare styrken. Du sender én fil, kolleger kan lese i eget tempo, og du kan lagre hver versjon med dato. Det passer godt når tilbakemeldingen skal komme fra flere personer som ikke sitter i samme rom, og når manuset og rutene skal følge hverandre side for side.

Fallgruven er at ferdige ruter ser ferdige ut. Når alt er pent satt opp, blir folk tilbakeholdne med å si at en scene bør strykes. Mange bruker også for lang tid på å justere størrelser og skrifttyper før de har bestemt hva scenen skal vise, og da har verktøyet tatt over for tankearbeidet.

• Lik rutestørrelse og plass til tekst under hver scene
• Enkelt å sende, kommentere og lagre versjoner
• Risiko for å pusse på utseendet før innholdet er avklart

Hva vi ser i revisjonsrundene

I revisjonsrundene på kurset ser jeg et mønster. Deltakere som starter med papir, endrer scenerekkefølgen oftere og tidligere, og de er mindre knyttet til det første forslaget. Tilbakemeldingene deres handler om innhold: hva ser seeren her, og forstår hun neste steg?

Deltakere som starter digitalt, får ofte mer detaljerte kommentarer, men flere av dem handler om formatering, farger og plassering. Det er ikke feil, men det kommer for tidlig. Ruter som ser ferdige ut, inviterer til finpuss, ikke til å stille det store spørsmålet om scenen trengs.

Samtidig er det slik at en deltaker som skal vise en kollega et skjermopptak, har klar nytte av digitale ruter, fordi opptaket kan stå rett i rammen. Valget handler derfor mindre om hva som er best i alminnelighet, og mer om hva slags bilder videoen din skal bygge på.

Anbefalingen: start på papir, gå over til skjerm

Min anbefaling til de fleste som lager forklaringsvideoer til opplæring, er å bruke begge, i rekkefølge. Begynn med grove skisser på papir for å bestemme scener, rekkefølge og hva som skal vises. Gjør det raskt, og vær villig til å kaste halvparten.

Når rekkefølgen sitter, flytt rutene over til et digitalt dokument. Der legger du inn skjermbilder, foto av utstyr, korte tekster og notater om hva som sies i hver scene. Da får du det beste fra begge: tankearbeidet skjer når det er billig å endre, og delingen skjer når andre skal lese.

Unntaket er helt enkle videoer med få scener og én enkelt person som lager alt. Da kan du like gjerne holde deg til én metode. Men er du usikker, er papir første steg nesten alltid riktig, fordi det tvinger deg til å bestemme deg for hva seeren skal forstå før du tenker på hvordan det ser ut.

• Papir først: scener, rekkefølge, hva som vises
• Skjerm deretter: ekte bilder, tekst og deling
• Én metode holder for korte videoer med én forfatter

Slik tester du valget selv

Du trenger ikke å bestemme deg på forhånd. Ta en prosess du kjenner godt, for eksempel hvordan et verktøy rengjøres eller hvordan en maskin startes, og skisser den på papir med seks til åtte ruter. Sett av en kvart time, ikke mer.

Vis deretter skissene til en kollega uten å forklare dem, og spør hva de tror skjer i hver rute. Det som må forklares muntlig, mangler i bildet. Skriv ned hva som ble misforstått, og rett skissene før du åpner noe digitalt.

Gjør du deretter samme øvelse digitalt, ser du selv hvilken form som gir deg best samtale med kollegaen. På kurset gjør vi akkurat dette i modul 3, og de fleste finner sin egen blanding etter første runde, uten at noen behøver å velge side.