Slik blir et manus til en forklaringsvideo, steg for steg

Vi starter med en beskrivelse som ikke er pen

Når deltakerne kommer til modul 2, har de som regel en prosess i hodet og ingenting på papir. Det er helt vanlig. Første oppgave er derfor ikke å skrive manus, men å skrive ned hva som faktisk skjer, i den rekkefølgen det skjer, helt uten omtanke for språk.

En deltaker som skulle forklare daglig rengjøring av en pakkemaskin, leverte først en halv side med stikkord og én setning som het «du vet hvordan det går». Den setningen er utgangspunktet vårt. Vi spør hva en som aldri har sett maskinen ville trenge for å forstå den.

Vi lar deltakeren snakke gjennom prosessen høyt mens jeg noterer. Ofte kommer de viktigste detaljene frem i løse bemerkninger, som at man må vente til lampen slukner før man åpner luken. Slike småting havner sjelden i skrevne instrukser, men de gjør forskjellen i en video.

Resultatet er et ujevnt, ufullstendig råmateriale. Det er nettopp det som skal til. Vi pusser ikke på noe ennå, vi samler bare det som seeren trenger å vite.

Ett trinn per setning, ett spørsmål per avsnitt

Når råmaterialet ligger der, deler vi det i trinn. Regelen vi bruker i kurset er enkel: én handling per setning. «Slå av strømmen og åpne luken» blir to setninger, fordi seeren skal rekke å gjøre første del før neste kommer.

Vi leser også høyt. Et manus skal høres, ikke bare leses, og setninger som ser greie ut på skjermen kan bli tungvinte i munnen. Når Silje eller jeg stopper midt i en setning fordi vi mangler pust, vet vi at den må kortes ned.

Deltakerne får ofte beskjed om å stryke ord som «egentlig», «ganske» og «i utgangspunktet». De fyller plass uten å si noe. Det samme gjelder fagord som bare kollegene forstår. Står de igjen, forklarer vi dem første gang de dukker opp.

Til slutt kontrollerer vi at hvert avsnitt svarer på ett spørsmål, for eksempel «hva gjør jeg først?» eller «hva gjør jeg hvis lampen ikke slukner?». Da blir rekkefølgen logisk uten at deltakeren må tenke på struktur.

• Én handling per setning
• Les manus høyt før du går videre
• Forklar fagord første gang de brukes
• La hvert avsnitt svare på ett spørsmål

Hva vi gjør i kursrommet

Modul 2 er mest arbeid, lite foredrag. Etter en kort gjennomgang skriver deltakerne selv, mens vi går rundt og leser over skuldrene. Det høres uvant ut, men det er her vi ser hvor folk stopper opp og hva som faktisk trenger hjelp.

Vi bruker en vanlig tekstbehandler og et todelt ark: venstre spalte for det som sies, høyre spalte for hva som vises. Da blir manuset og storyboardet i modul 3 enkle å koble sammen senere, uten at noen må skrive alt om igjen.

Midtveis bytter deltakerne manus med sidemannen. Den som leser, får én oppgave: gjør trinnene på papiret, og si fra hver gang du ikke vet hva som kommer. Hver «hva mener du her?» er en markering vi tar med oss i neste utkast.

Tilbakemeldingene er konkrete og korte, ikke vurderinger av om manuset er bra. Det samme prinsippet bygger vi videre på i revisjonsmodulen, men allerede her merker deltakerne at en fremmed leser finner hull de selv har sett forbi i dagevis.

Et eksempel fra et øvingsmanus

Se for deg en deltaker som skal forklare hvordan man kontrollerer en nødstopp på et lager. Første utkast åpnet med tre setninger om hvorfor sikkerhet er viktig. Seeren fikk vite mye om holdninger og ingenting om hva hun skulle gjøre.

Vi flyttet handlingen frem: «Gå til nødstoppen ved port to. Trykk den inn. Sjekk at lampen på panelet lyser rødt.» Begrunnelsen kom etter, i én setning, når seeren allerede hadde gjort noe og fikk bruk for den.

Dette er et øvingsmanus, og vi merker det slik i kurset. Det beskriver ikke en virkelig rutine og skal ikke brukes som instruks et sted. Poenget er å se hvordan rekkefølgen endrer hvor lett teksten er å følge.

Noen ganger ender vi med at manuset blir kortere enn utgangspunktet, andre ganger lengre, fordi et trinn måtte deles opp. Lengden er aldri målet. Spørsmålet er om en nyansatt kan utføre oppgaven uten å spørre noen.

Vanlige snubletråder vi ser igjen

Noen feil går igjen fra gruppe til gruppe. Den vanligste er å skrive for seg selv: man hopper over trinn som er blitt automatiske. Den nest vanligste er å skrive for mye, fordi man vil dekke alle unntak i samme video.

Vi anbefaler å la unntakene ligge til de har fått sin egen korte film eller et eget avsnitt. En forklaring som skal romme normalsituasjonen og fem avvik, blir sjelden forstått i noen av delene. Bedre å velge ett løp og gjøre det ordentlig.

En tredje snubletråd er tempoet. Manus skrevet ved skrivebordet blir ofte for tett, fordi skriveren vet hva som kommer. Vi legger inn korte pauser i teksten, markert med en strek, der seeren trenger tid til å se eller gjøre noe.

Ingen av disse feilene er tegn på dårlig håndlag. De hører til første utkast, og modulens poeng er at utkastet får bli dårlig først, slik at det kan bli bedre i de neste rundene.

• Hopper over trinn som er blitt automatiske
• Tar med for mange unntak i én video
• Ingen pauser der seeren skal gjøre noe

Hva deltakerne sitter igjen med

Etter modul 2 har hver deltaker et ferdig manus på én til to sider for én prosess eller ett utstyr, skrevet i enkelt språk og i en rekkefølge andre har testet. Det er et utkast, ikke en ferdig video, og det skal gjennom storyboard og revisjon.

Vi lover ikke at manuset gir bedre læring. Hva seerne forstår, avhenger av målgruppen, av hvordan videoen brukes i opplæringen og av mye annet. Det vi kan si er at manuset er tydeligere enn det deltakeren startet med, og at de vet hvorfor.

Flere sier de begynner å lese andres instruksjoner annerledes etterpå. De legger merke til hoppede trinn og uforklarte ord. Det er en liten ting, men den følger med inn i hverdagen og gjør det lettere å skrive neste manus.