Verktøyene vi bruker når manus og storyboard skal revideres

Papir først, skjerm etterpå

Når vi går inn i en revisjonsrunde i modul 4, begynner vi nesten alltid med papir. Storyboardet skrives ut i A4, én scene per rute, og manuset legges ved siden av i store linjeavstander. Det kan høres gammeldags ut, men det har en praktisk grunn: på papir ser du hele forløpet på én gang, og du kan peke og tegne i margen uten å åpne flere vinduer.

Som illustratør merker jeg at deltakerne gir mer presise kommentarer når de har en penn i hånden. På skjermen blir tilbakemeldingen ofte et lite «ser bra ut». På papir skriver folk «her forstår jeg ikke hva som skjer med ventilen», og det er akkurat den typen setning som lar deg rette noe.

Skjermen kommer inn etter første runde. Da samler du kommentarene på ett sted, retter manus og skisser og skriver ut på nytt. Papiret er altså ikke et mål i seg selv, men en rask måte å få ærlige reaksjoner på før du bruker tid på å pusse detaljer.

• Skriv ut storyboard og manus side om side
• Bruk to pennefarger: én for spørsmål, én for forslag
• La hver leser få samme utskrift og samme tid

Kommentarloggen som holder styr på rundene

Det andre verktøyet er en enkel kommentarlogg, ofte bare et ark eller et regneark med fire kolonner: scene, hva leseren reagerte på, hva du endret og hvorfor. Den høres kjedelig ut, men den hindrer at samme innvending dukker opp igjen i tredje runde fordi ingen husker at den allerede er behandlet.

Loggen gjør også noe viktigere for deg som lager videoen. Når du må skrive ned hvorfor du endret en scene, oppdager du noen ganger at endringen ikke svarer på det leseren egentlig stusset over. Da går du tilbake og leser kommentaren en gang til, og ofte viser det seg at problemet lå i rekkefølgen, ikke i selve bildet.

I kurset ber vi deltakerne føre loggen fra første dag i modulen. Den følger med inn i demonstrasjonsprosjektet i modul 5, slik at du kan vise hvordan planen har endret seg underveis. Det er et godt grunnlag for å diskutere valgene dine med kolleger.

Hvem ser hva, og i hvilken rekkefølge

Rekkefølgen på leserne betyr mer enn mange tror. Vi anbefaler at første runde går til en kollega som kan lite om temaet, fordi hun avslører hvor språket er for teknisk. Andre runde går til noen som kan prosessen godt, og som kan fange faktafeil. Først til slutt viser du materialet til en leder eller fagansvarlig.

Hvis du snur rekkefølgen, får du ofte en lang diskusjon om detaljer i fagterminologien mens selve pedagogikken aldri blir vurdert. En fagperson leser gjerne forbi det som mangler, fordi hodet fyller inn det hun allerede vet. Nybegynneren har ikke den muligheten og stopper der forklaringen svikter.

Marte Strand, som leder revisjonsrundene i kurset, ber deltakerne gi leserne ett konkret spørsmål hver: «Hva tror du seeren gjør etter denne scenen?» Svaret forteller deg mer enn en generell vurdering. Det er også et lite verktøy i seg selv, fordi det knytter tilbakemeldingen til læringsmålet du skrev i modul 1.

• Første leser: kollega uten fagkunnskap
• Andre leser: person som kan prosessen
• Siste leser: leder eller fagansvarlig

Skisser som kan strykes og limes om

Et tredje hjelpemiddel er litt uvanlig: vi tegner storyboardet på løse kort i stedet for på ett langt ark. Hver scene er et eget kort, og kortene kan flyttes, byttes ut eller legges til side mens du snakker med leseren. Når noen sier at forklaringen kommer i feil rekkefølge, kan du rett og slett legge om kortene og se om det fungerer bedre.

Dette sparer mye tid. Hvis storyboardet er tegnet på ett ark, blir en omlegging ofte et nytt ark, og da begynner man å forsvare det man allerede har tegnet. Løse kort gjør det lettere å la ideen gå, fordi en dårlig scene bare er ett kort som kan bort, ikke en hel side som må gjøres om.

Skissene trenger ikke være pene. Strekfigurer og firkanter er nok til å vise hva som er i bildet og hva seeren skal legge merke til. Det viktige er at hver rute har en kort tekst under som sier hva som blir sagt i den scenen. Det er den koblingen mellom bilde og tale revisjonen stadig kommer tilbake til.

Når dere er uenige om en rettelse

Før eller senere gir to lesere motstridende råd. Den ene vil ha scenen kortere, den andre vil ha mer forklaring. Da bruker vi ikke avstemning, men går tilbake til læringsmålet. Hvis målet er at seeren skal kunne utføre et bestemt trinn etter videoen, avgjør det hvilken kommentar som teller tyngst. Uten et tydelig mål blir revisjon fort en smaksdebatt.

En annen metode er å lage to korte versjoner av den omstridte scenen og la en tredje person velge uten å vite hvem som foreslo hva. Det høres omstendelig ut, men tar sjelden mer enn ti minutter, og det tar bort mye av følelsen av at noen har tapt.

Det er også lov å la en kommentar ligge. Ikke alt som blir sagt i en runde skal inn i videoen. I loggen skriver du «vurdert, ikke fulgt» og en kort begrunnelse. Det viser at du har tatt den på alvor, og gir deg noe å vise til dersom spørsmålet kommer opp igjen senere.

• Gå tilbake til læringsmålet før du velger
• Lag to korte alternativer og la en tredje velge
• Noter «vurdert, ikke fulgt» når du lar noe ligge

Hvor mange runder er nok

Det finnes ikke et fast antall. I kurset øver vi på tre runder fordi det gir nok variasjon i lesere uten at materialet blir utslitt. Slutter du etter én runde, har du som regel bare fått bekreftet at manus er forståelig for dem som allerede kjenner deg. Går du over fem, begynner du ofte å rette på ting som egentlig fungerte.

Et godt tegn på at du kan stoppe, er at leserne begynner å stille spørsmål om fagstoffet i stedet for om selve forklaringen. Da har videoplanen gjort jobben sin, og resten handler om innhold som må avklares med fagpersoner. Et dårlig tegn er at samme scene får kommentarer i hver eneste runde.

Husk at modul 4 er en øvelse, ikke en garanti for hvordan en ferdig video blir mottatt. Du lærer en arbeidsmåte du kan bruke på dine egne prosjekter, og du bestemmer selv hvor mye revisjon hvert prosjekt tåler i tid og i antall mennesker som kan bidra.